lørdag 23. mai 2015

Hei hei bloggen :)

Long time no see..... ;)

Snakker meg om bloggtørke, blir vel ikke tørrere enn to år siden sist? :p 

Jeg har lenge lenge tenkt at jeg skulle begynne å blogge igjen, går strengt tatt ikke en dag jeg ikke tenker på det :) 
Får utrolig nok henvendelser fra folk som ønsker jeg skal begynne å blogge igjen, lille bloggen min som jeg tenker ingen vet om :) Det betyr mye altså :) 

Har igrunn tenkt mye at jeg ikke har noe å blogge om, etter Leon ble frisk følte jeg at bloggingen ble så hverdagslig, å man har jo ørten slike blogger! 
Men så var det noen som sa; Men vi vil jo vite hvordan det går med Leon fortsatt, hvordan det går på kontrollene og hvordan dere ellers har det :) 
Så savner vi middagstipsene dine :) Hihi, dere er no søte er dere :) 

So here we go, jeg begynner å blogge litt igjen ;) 



Begynner med en liten oppdatering ang. Leon jeg da :)



LilleStore gutten vår er fortsatt frisk ;) 
Var inne på kontroll onsdag og torsdag denne uken! Har enda ikke fått MR svar, da bildene skal diskuteres på tirsdag :) 
*Krysser det som krysses kan*

Det er fortsatt like skummelt å vente på telefon fra de, for selv om han er frisk nå, vet man aldri med denne jævelskapen!! 
Det er kreft, man vet liksom aldri hvor man har den :( 

Han skal ta MR hver 6. mnd, siste beskjed var til han var 16 år! Men det kommer alltid ann på hvem lege vi snakker med :-/
Uansett; I 5 mnd tenker jeg ikke over hva han har opplevd eller hva som fortsatt kan befinne seg inni kulen på ryggen!
Men den dagen jeg henter posten, og brevene til Leon fra Haukeland ligger der, får jeg ett stikk langt inn i hjertet, det vrir seg i magen og jeg føler at det brevet er det som kan snu hele livet vårt opp ned, det er glede eller sorg, frykt eller en enorm lettelse... 
Jeg tillater meg da å kjenne på følelsene rundt det vi har vert gjennom, for ellers går hverdagen sin gang, og man lever som en lykkelig familie :) 

Innimellom disse faste kontrollene med MR dukker det med gjevne mellomrom opp andre kontroller, senskadekontroller (hjerte, nyrer, hørsel osv.), ultralyd, blodprøver og urinprøve! 
Noen av kontrollene skal han ha resten av livet, andre usikker på varighet! 
Og selv om Leon ikke lenger er kidnappet fra oss av kreften, har den fortsatt en makt over oss vi ikke kan gjøre noe som helst med! 

Jeg kjenner nå at dette var tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd, tårene renner, og det er så utrolig slitsomt å ikke vite... 
Etter tirsdag vil kroppen få en helt annen ro, der man kan nyte livet igjen og tenke at det for alltid vil være oss fem! 
(Jeg tror ikke han har kreft igjen, han er alt for frisk og aktiv til det, men klarer heller ikke slappe helt av før jeg får det bekreftet). 

Tilbake til kontrollen på onsdag og torsdag;

Vanligvis når han begynner på sine todagers kontroller starter han med blodprøver, levere inn urinprøve, en helsesjekk og innlegging av veneflon! For så en natt på sykehushotellet og en tidlig MR i narkose dagen etter...

Denne gangen ble det ikke slik, da vi var dritlei av at de de siste gangene ikke fikk til å legge inn veneflon før forsøk 9! Å en gutt på snart fire og et halvt år ikke har all verdens av tålmodighet lenger! Så hun ene narkoselegen sa sist at vi skulle få legge han i narkose med maske, så skulle de legge inn veneflon når han sov og ta alle blodprøvene da :) Alt hørtes så enkelt ut, så fint for Leon og lett for de!

Dette ringte vi ned å fikk bekreftet flere ganger av forskjellige sykepleiere fra posten, å alt skulle være greit :) 
Seinest dagen før var alt i orden, vi fikk også beskjed om at han likevel måtte ta en blodprøve, de måtte ha svaret på en prøve fra nyrene før de la han i narkose! Det var greit nok det, blodprøven ble tatt i fingeren, uten noe protest fra Leon, og han slapp å overnatte med veneflon :) 

Neste dag var ikke narkosen før kl 12, kan tro gutten som gikk glipp av både frokost og lunsj var sulten og lei :( 
Da vi kom inn var det ingen som hadde fått beskjed om at han ikke hadde veneflon og at de skulle legge den inn når han sov! 
Jeg måtte nesten stå å krangle med de, for å bli trodd, for denne måten var ikke vanlig prosedyre for dem, og en mye verre måte å legge han i narkose på! Vi fikk sjokk, alt hadde hørtes så lett ut, skånsomt for Leon og mamma-og pappahjertet...
Den gang ei, dette er den verste gangen! Alt tok veldig lang tid, Leon måtte ligge på en benk der en holdt fast masken over nese og munn, en holdt hodet, en holdt armen, Anders sto med hodet hans og passet på, jeg holdt en fot, en annet den andre :( Leon fikk panikk, ble livredd, for gassen luktet kjempe ekkelt og alt må ha vert forferdelig skremmende, Anders sa det var grusomt å se han i øynene :( Stakkars lille! 


Det var helt forferdelig å forlate han, tårene bare rant, klarte ikke å gi meg :(
Han har jo vert i narkose 18 / 19 ganger nå, så burde jo begynne å bli vandt til det nå, men denne gangen var spesiell :( 
Etter vi hadde spist frokost og kjøpt mat til Leon satt vi utenfor å ventet, det gjør vi alltid :) 



Før ble vi alltid ringt fra oppvåkningen at han var kommet, men den ene gangen kom vi til en gråtende Leon, som ble bysset av en fremmed sykepleier, å etter den gang har vi bestemt at vi ALLTID skal være der når han våkner! 
Så da venter vi til de kommer trillende ut med han, så går vi sammen til oppvåkningen :)



Mamma og pappa passer alltid på deg Leon! 

På oppvåkningen fikk vi snakket med en veldig hyggelig anestesilege, som sa at dette ikke var noe hyggelig opplevelse for oss! Han sa også at neste gang skulle DE legge inn veneflon samme dag, sånn vi slapp alle forsøkene fra ørten leger og natten før med veneflon! 
Håper og tror at opplevelsen blir bedre om 6 mnd :) 
Den masken skal vi ikke bruke vertfall.... 

Vi var redde Leon skulle våkne redd og sint pga den opplevelsen han sovnet til :( 
Heldigvis våknet han bare å sa; Det luktet veldig ekkelt i den masken :) 
Så var han veldig kvikk i 
forhold til hva han har vert de andre gangene :) 


Så fikk sykepleieren klar beskjed om å fjerne alt av veneflon og plaster, det skulle han ikke ha... 
Han skulle nemlig kjøpe is :) 
Noe oppvåkning hadde han ikke tid til :D 

Is ble det, og Leon virket ikke noe preget av opplevelsen :) 

Nå nyter vi helg og grugleder oss til tirsdag, da kan vi endelig sette punktum på dette kapittelet :) 

HERREGUD det var deilig å blogge igjen, dette var virkelig terapi, godt å få ut :) 
Kommer til å sove ekstra godt i natt :) 

Vi blogges ;)

Silje Fløysand



1 kommentar:

  1. Den døra til MR har eg også sitter å stirra på i timevis. Kjenner i gjenn det du skriver, har ein kreftsjuk gutt på snart 2 år.

    SvarSlett